For å begynne med nevropsykologien så studerer den hvordan prosesser i hjernen henger sammen med
menneskets tanker, opplevelser, følelser og atferd. En
av nevropsykologiens undertemaer er persepsjon, det vil si hvordan mennesker
tar inn og tolker sanseinntrykk. For å bruke et eksempel på dette kan vi ta
lydbølger som registreres av sansecellene i øret. Mennesker opplever lyden
først når hjernen har tolket dette sanseinntrykket. Måten hjernen tolker
sanseinntrykket på er det nevropsykologien konsentrerer seg om, som for
eksempel hvor i hjernen tolkningen av de forskjellige sanseinntrykkene foregår.
Forskjellige
deler av hjernen. Den delen av hjernen som tolker signaler fra ørene, er kalt
tinninglappen, mens synsinntrykk tolkes i nakkelappen.
En annen viktig del av nevropsykologien er teoriene om
hvordan de ulike delene av hjernen kommuniserer med hverandre, og med andre
systemer i kroppen. Nevropsykologi
er den delen av det psykologiske fagområdet som omhandler sammenhenger mellom
hjernen og atferd. "Atferd" som begrep her dekker menneskelig
atferd både på det indre og ytre plan, det vil si hvordan vi tenker og hvordan
vi ter oss. Nevropsykologien omfatter kunnskap om hjerne-skader og -sykdommer
som mennesker kan ha og i tillegg hvilke deler av hjernen som er aktiv under normal
atferd. Hjernen kan kalles et fleksibelt organ, som vil si at man kan trene opp
igjen hjernen til delvis å få tilbake nedsatte funksjoner, eller lære seg nye
metoder å utføre oppgaver på. Andre deler av hjernen kan overta de funksjonene
som det skadede området i hjernen tidligere hadde.
En annen måte å
undersøke hjernen på er ved å produsere bilder av hjernens aktivitet. Denne
metoden har vært mye brukt de siste 15 årene og kalles «brain imaging». Når
forskere skal lage bilder av hjernens aktivitet bruker de PET-skannere (positron-emission
tomography) og fMRI-skannere (functional magnetic resonance imaging)
og ser på blodgjennomstrømningen. Disse to metodene brukes til å se hvilke
deler av hjernen som er aktive når bestemte oppgaver utføres. For
eksempel kan en PET-skanner vise at et visst område i hjernen er aktivt når en forsøksperson
f. eks blir bedt om å skille kjente fra ukjente ansikter.
è fMRI-skanning. Øverste bildene viser hvor
hjernen blir aktiv når forsøkspersonen tenker på en armbevegelse. Nederste
bildene viser aktiviteten når forsøkspersonen beveger armene.
Vi kan spørre oss selv om disse metodene faktisk gir de resultatene vi
leter etter og om dette er en god nok måte å teste hjerne-skader
og -sykdommer. Det finnes mange skeptikere til bruk av hjerneskanning i psykologisk forskning. Disse mener blant annet at bilder av hjerneaktivitet ikke kan fortelle oss noe om hvordan de forskjellige delene av hjernen arbeider sammen.
og -sykdommer. Det finnes mange skeptikere til bruk av hjerneskanning i psykologisk forskning. Disse mener blant annet at bilder av hjerneaktivitet ikke kan fortelle oss noe om hvordan de forskjellige delene av hjernen arbeider sammen.
I nevropsykologien finnes det tester som er laget for å
undersøke psykologiske funksjoner og testene innebærer at en person må løse et
problem.
En enkel og mye brukt test: «Tower of London»:
- flytte
brikkene i rekke B slik at mønsteret blir likt i rekke A
-
flytte
en brikke av gangen
-
bruke
få trekk
Slike tester krever at man kan planlegge trekkene på
forhånd. Planlegging er en psykologisk funksjon som kan bli svekket hvis en
person får en skade i den fremste delen av hjernen. Forskere har latt en del mennesker
ta denne testen og funnet ut hva som er normalfunksjon, altså hvor mange trekk
og hvor lang tid det vanligvis tar å løse oppgaven. De kan da vise at en person
som bruker flere trekk eller lengre tid enn vanlig, muligens har en
hjerneskade.
Også her er det
viktig å være skeptisk til de forskjellige metodene. Nevropsykologer som bruker
disse testene til å diagnostisere hjerneskader, må være kritisk. Et eksempel
kan være hvor mye en test likner på oppgavene som personen skal utføre i
dagliglivet. Likner den ikke, er det ikke en god nok test, ettersom man da ikke
vet hvor stor innvirkning hjerneskaden kan ha på hverdagslivet til personen.
Nevropsykologer må også vite hvilke kognitive funksjoner personen er avhengig
av når han utfører oppgaven.
Neste tema innenfor biologisk psykologi er
genetikk. Alle cellene i kroppen vår består av 46 kromosomer som danner 23
kromosom-par. Kromosomparene er satt sammen av ett kromosom fra far og ett fra
mor. I kromosomene finner vi gener, og det er genene som gir «oppskrifter» for
hvordan kroppen skal bygges opp. Hvis du ser på deg selv så har du mange av de
samme egenskapene som dine foreldre. Selvsagt vil dette være mest synlig på
utseende, men egenskaper som temperament og tallkunnskaper ligger også i genene
våre. Debatten om arv vs. miljø når det gjelder innvirkning på mennesker som
individer, har eksistert i vitenskapen i mange år. Likevel har vi i de siste
tiårene fått mye ny kunnskap om gener, f. eks kan vi lese overskrifter i media
der det blir hevdet at noen har funnet genet for schizofreni og lignende. Disse
overskriftene gir ofte misledende informasjon.
Under ligger en link til en sak fra
Dagbladet hvor overskriften er "Rundbrenner-genet er funnet".
Overskriften er spennende, men hvis man leser saken litt mer nøye, kan vi se at
den ikke stemmer helt. Forskerne mener de kan ha funnet et gen som påvirker
måten noen menn knytter seg til partnerne sine på, og at dette kan være
forklaringen på hvorfor det er større risiko for at disse mennene er utro.
Hormonsystemet vårt er i samspill med andre systemer i kroppen, og derfor er
det ikke bare genvarianten som påvirker tilknytningsevnen, men også andre
biologiske faktorer. Les reportasjen og gjør deg opp en mening. Virker det
korrekt for deg at utroskap styres av gener, eller tror du at et samspill
mellom gener og miljø er en bedre forklaring?
Biologi og miljøfaktorer påvirker hverandre
i et gjensidig samspill. For å forstå samspillet mellom disse, må vi vite at
miljø er et vidt begrep som omfatter alt fra hva et foster opplever, til sosiale,
psykologiske og fysiske sammenhenger. Vi kommer nå inn på noe som kalles
epigenetikk, som er studiet av hvordan geners funksjon kan endres gjennom
miljøpåvirkning. Miljøpåvirkning i dette tilfellet kan være sykdommer,
opplevelser som læring eller stress eller at vi utsettes for substanser som
legemidler eller forurensing. Dette er riktignok ganske ny kunnskap, men det
viser oss at samspillet mellom gener og miljøet er mer komplisert enn forskere
har trodd før. Mulighetene og begrensningene som ligger i den enkeltes
genmateriale, former oss i samspill med forskjellig miljøpåvirkning.
Studiet om atferds-genetikk omhandler
hvordan arv og miljø påvirker psykiske egenskaper, og i hvilken grad arv eller
miljø kan forklare individuelle forskjeller i atferd. En forsker som jobber
innenfor atferds-genetikken kan se på forskjellige nivåer av f. eks aggresjon og
om dette kan forklares med genetiske faktorer. Tvillingstudier er mye brukt her
og grunnen til det er at eneggede tvillinger har helt identisk genetisk
utgangspunkt, men får forskjellig miljøpåvirkning. Forskere kan da finne ut hvilke
egenskaper som har blitt mest påvirket av miljøfaktorer og hvilke som er
påvirket av gener.
Etter å ha lest blogginnlegget mitt kan
dere tenke litt over dette med arv og miljø. Hva er det som gjør at du har
blitt den du er? Forskning viser oss at det er et samspill mellom arv og miljø,
men hva tror du har påvirket deg mest?
KILDER:
